Om arrangementet
Av Johannes Kreidler
Rundt deg dirrer metallplatene. Løvblåserne uler, vindmaskiner setter rommet i bevegelse, og robotstyrte keyboards speiler luftbølgene. Du trer inn i stormens øye.
I denne storskalainstallasjonen komponerer Johannes Kreidler med luft, vibrasjon og trykk – som et fysisk partitur av fysikk og spenning. Fra orkaner som feier over kontinenter til vindturbiner som vekker strid, er luft i bevegelse ikke lenger bare et naturfenomen, men et geopolitisk og kulturelt ladet materiale. Vinden driver frem både energi og konflikt: som Fosen-saken i Norge, hvor vindturbiner truer samisk reindrift, eller i Golan-høydene, der landskap og politikk kolliderer i turbulens.
Jet Whistles lar oss kjenne luftens estetikk – der kraft møter skjørhet, og natur støter mot teknologi. Det er en installasjon som berører grensene mellom kropp og klima, mellom politikk og pust. Klimaendringene er ikke bare en referanse. De er verkets motor, rytme og styrke.
Her er naturen ikke lenger metafor eller bakgrunn. De trer frem som fysisk nærvær: i hår som løftes, i lunger som merker trykket, i hud som reagerer. En natur gjør seg gjeldende, og ikke lenger godtar å bli oversett, men slår tilbake – direkte, utvetydig og umiddelbar.
/
By Johannes Kreidler
Around you, thunder sheets tremble, leaf blowers howl. Wind machines churn the space, and robotic keyboards echo the waves. You step into the eye of the storm.
In this large-scale installation, Johannes Kreidler composes with air, vibration and pressure. There is an actuality to this experience. From storms tearing across continents to turbines rising on contested ground, air in motion has become entangled with politics, land rights, and climate debates. Whether in the Fosen case in Norway, where wind power encroaches on Sámi reindeer herding land, or in the Golan Heights, where turbine projects stir geopolitical tension, wind carries both energy and struggle.
Jet Whistles lets us feel the aesthetics of air in motion – where force meets fragility, and nature clashes with technology. It is an installation that touches the boundaries between body and climate, between politics and breath. Climate change is not just a reference. It is the engine, rhythm, and force of the work.
Nature is no longer a backdrop, or a metaphor. It emerges as a physical presence: in hair that lifts, in lungs that register the pressure, in skin that reacts. A force of nature asserts itself, no longer willing to be ignored, but striking back: direct, unambiguous, and immediate.
Foto: Johannes Kreidler
Arrangør: Ultima Oslo Contemporary Music Festival
.jpg)